catrineharila

Nå har vi bodd i Oslo i 3 måneder, og det føles som en evighet. Ikke fordi tida går eksepsjonelt sakte, men fordi livet går sin vante gang uansett. Det er barnehage, skole, barnehage og hjem. Middag, rydding, leking, kvelds og kveld, og det ville vært det samme uansett hvor vi hadde bodd. I tillegg bor vi utenfor bykjernen (men fortsatt omringet av ganske mange mennesker), så man slipper det travle bybildet hver dag. Likevel får man en glimt av virkeligheten bare på den korte strekningen fra Kringsjå til Blindern, særlig hvis man ikke bare sitter på t-banen forbi Ullevål stadion.

En trist del av bybildet er nemlig tiggere, de kommer i alle aldre, kjønn og fasonger, og det slår meg virkelig hvor unødvendig dette burde være. Vi lever i 2011, vi er et såkalt sivilisert samfunn som setter menneskeverd veldig høyt. Vi skal være inkluderende, og sikre at alle har en viss verdighet i livet sitt. Det er ikke mye verdighet i å sitte på gata og tigge, eller gå hutrende mellom travle mennesker på jernbanetorget og be om småpenger. Man skulle virkelig tro at vi er kommet lengere!

Det er sånn at man må spørre seg om hvilke verdier man skal ha i et samfunn, for meg er menneskeverd blandt de øverste! Et hvert menneske som føler seg verdi vil oppføre seg verdi, det er hvertfall min tanke. I diskusjonene rundt tiggere trekkes det ofte fram at mange av de faktisk ikke er norske, og derfor er det ikke et ansvar for Norge. Nå er det riktignok sånn at Norge og norges befolkning ikke nødvendigvis er det samme, for hvem er det som har ansvar for å være medmennesker? Jo, nettopp de menneskene som lever rundt hverandre! Vi kan se større på det, og inkludere hele verdens befolkning i dette og si at vi har alle et ansvar for å være medmennesker med alle. Alle bør hjelpe hverandre.

Nå er jo dette kanskje en slags utopi, en verden der mennesker først og fremst hjelper hverandre så alle har det bra vil vel kanskje bli sett på som litt optimistisk. Det er også lett å føle seg lammet og maktesløs, problemet er stort i Norge, og enda større på verdensbasis. Men er et samfunn bedre enn det det tillater (om enn gjennom et tiende samtykke) å skje med sine svakeste?

Dette er dessverre bare en av mange grupper mennesker som trenger hjelp, jeg kan ikke snakke for andre, men fra nå av bidrar jeg med det jeg har, både direkte og indirekte!

I går var vi hos legen og fikk bekreftet at Elias har en liten ørebetennelse, sammen med at han har hatt mange lengre hosteperioder i løpet av de to-tre siste månedene fikk han en pencillinkur som skal gå over 10 dager. Heldigvis er vi på dag 2 nå, for dette tærer virkelig på eksamensforberedelsene mine. Forrige uke var han hjemme 4 av 5 dager, en fordi vi var på reisefot, de tre andre pga kraftig hoste og en feber som kom og gikk. Men hva kan man gjøre? Han er syk, han trenger fred og ro. Det positive er jo at han nå har begynt å slippe seg mer og mer, og øver hele tiden på å gå. Når han holder på å miste balansen stopper han opp midt på gulvet, finner balansen og går videre! Herlig! Sånn sett er det jo veldig heldig at jeg får være hjemme med han og oppleve dette. Likevel er det litt rart, føler det nesten er som før, da jeg var hjemmeværende hele tiden. Litt koselig, men timingen er ikke helt perfekt.

Som om ikke det er nok at Elias er dårlig, har jeg ikke vært helt heldig med formen selv, fredag kveld kom jeg hjem etter et besøk hos Marianne, og som lyn fra klar himmel ble jeg truffet med en enormt utmattende hodepine. Jeg tok to paracett, gikk og la meg, og hadde like vondt. Til slutt fikk jeg sove, og heldigvis tok Ibrahim med seg Elias og sov på sovesofaen i stua når han ikke ville sove. Jeg kan ikke si det nok: det var helt utrolig vondt. På lørdagsmorgen kom Elias krypende inn på soverommet og stilte seg vedsiden av senga, jeg presset ut de siste kreftene til å løfte han opp i senga, men siden jeg enda hadde ekstremt vondt endte han bare opp med litt kos og masse mikke mus sanger på mobilen. Takk og pris for internett altså! Etter en stund måtte jeg bare gi opp og ta han med meg i stua og overgi han til Ibrahim igjen, tok ny dose med paracett og gikk og la meg. Fikk etterhvert sove litt, men alt var vondt. Det gjorde vondt å ligge, sitte, stå, åpne øynene, lukke øynene,  til og med å snu seg i senga var utrolig smertefult. Etter noen timer stod jeg opp for å spise litt, men måtte snart bevege meg tilbake til senga. I femtiden ga jeg opp, jeg ringte legevakta og forklarte situasjonen. De sa at det mest sannsynligvis var en influensa, men at jeg kunne komme hvis jeg ville. Fikk organisert barnevakt og skyss, og etter en del venting fikk jeg komme til sykepleiervurdering. Heldigvis ble smertene tatt alvorlig og jeg fikk orange prioritering, og fikk derfor komme ganske kjapt inn til legen. Til slutt endte det opp med at jeg fikk noen smertestillende, og når jeg kom hjem følte jeg meg allerede mye bedre. Nå føler jeg meg stort sett bra, er litt sliten og tett i hodet, og kjenner at  jeg begynner å bli nervøs angående de  3 (nesten 4) store eksamenene som går fra slutten av denne måneden og til like før jul! Men jeg prøver å være som Jahn Teigen, evig optimist! Hvor galt kan det gå lizm?

Vi har forresten fått tilbud om å flytte til en større leilighet, nærmere barnehagen og alt, så nå er vi i tenkeboksen. I så fall må vi være ute fra denne leiligheten 6. januar, noe som krasjer totalt med den lange juleferien jeg hadde sett for meg! Vi har heldigvis noen dager igjen å bestemme oss på :)

Nå er fredagskvelden kommet til Kringsjå, det er mørkt og kaldt ute, og lyst og varmt her inne! Hadde skrevet et helt innlegg isted, og trykka på lagre utkast, men ble det lagret? Nei, bah. Sånn går det når man er utålmodig og går bort fra siden alt for fort! Hadde skrevet en hel del om gårsdagens tur til IKEA sammen med Hanne, og kort oppsummert: Det var digg, vi var effektive men avslutningen ble helt annerledes enn planlagt. Endte opp med å bruke en og en halv time på å komme oss fra IKEA til kjøkkenlageret og så hjem, alt det etter under en time inne på selve IKEA. Jaja.

Ellers vil jeg bare si at Elias er helt fantastisk, selv om jeg kanskje klagde litt i forrige innlegg! Han er sprudlende og glad stort sett hele tiden, og idag sov han når jeg hentet han i barnehagen. Stakkars liten var så trøtt, og da vi kom hjem og han våknet var han litt grinete. Men etter en liten flaske ordnet alt seg, og han begynte å krype rundt og utforske alt. Han er så søt, han bruker å sitte under bordet og lete etter smuler han kan smake på! Idag hadde han forresten matpakke med seg i barnehagen og han var sååå stolt når han fikk holde matboksen når vi gikk inn i barnehagen! Hihi. Også bruker han å ta på seg veska mi for å krype en tur. Søøt

!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive et langt og innholdsrikt innlegg om hvordan selvtilliten får seg en støkk etter man får barn, og også hvordan den ytterligere minker når man begynner å studere. Det gjennomgående temaet skulle være hvordan man føler seg dårlig hver gang man ikke får til noe med babyen/barnet, og hvordan man hele tiden måler seg opp mot forventingene man tror er fra resten av samfunnet. Konklusjonen skulle være at både som mor og student føler man at man alltid kunne gjort mer, og at man hele tiden må nøye seg med en følelse av at man prøvde vellvitende om at man kunne prøvd hardere. For mitt personlig anliggende skulle det dreie seg mye om å få i ungen mat!

 Elias har vært vanskelig fra første dag, eller, kanskje kresen er mer dekkende. Først var han ikke tålmodig nok til å få i seg pupp, men det gikk seg til, så spydde han bare når han skulle få grøt, men det gikk seg til når man fant ut av allergier. Så førte allergier at matutvalget ble veeeeldig begrenset en periode, og han ville da bare ha speisal grøt og veldig lite annet. Nå spyr han flere ganger i uka når vi prøver ut nye middagsretter, og i går hadde jeg det helt oppi halsen!  Det er så demotiverende å lage mat og så kommer alt i retur, og grøt vil han heller ikke ha lenger. Nå er han villig til å smake på ting, han prøver det, men en liten bit med konsistens ikkesuppe kan føre til at alt han har fått i seg og mer kommer ut. Man føler seg rett og slett som en dårlig forelder, en som ikke har kontroll, en som ikke får til. Noen ganger smaker han noen skjeer av middagen de får i barnehagen og nå spyr han nesten aldri der  (men der moser de alt til skikkelig mos altså), men han gir seg etter 4-5 skjeer liksom. Vanligvis tar jeg det ikke personlig når han ikke vil spise, jeg kan ikke tvinge han til å spise eller like noe, jeg kan bare prøve å gi han nye ting i håp om at han skal få øynene opp for det. Men det går saaaakte! Heldigvis går det litt framover på brødfronten! Nå kan han spise nesten en halv brødskive med leverpostei eller most banan uten å spy, og det gjorde han til og med i barnehagen idag! Jeg er kjempe fornøyd med det, men føler utfordringene står i kø. Den siste uka har han ikke ville spise noe særlig med grøt her hjemme, det er begrenset hvor mye brødmat han får i seg, og middagen har han bare spydd opp igjen, dette har ført til at han våkner flere ganger om natta fordi han logisk nok er sulten siden han ikke har fått i seg nok mat. Igjen føler man seg dårlig, man får ikke barnet til å sove og han må ha minst en flaske i løpet av natta. Bah. Håper virkelig det ordner seg snart, han har fått to nye tenner de siste ukene og har nå fire små tenner,  jeg håper de skal gjøre det litt lettere med spisinga, men er ikke helt overbevist. Jeg prøver å være tålmodig, men når de mest grunnleggende tingene som mat og søvn blir et problem føler man seg dritt! Men ellers er han veldig fornøyd og glad, og neste uke blir det tur til Alta på besteforeldrebesøk og jeg har et lite håp om at det skal føre til en matrevolusjon ;) Bah.. jah. langt og uinteressant :P

Helgen er kommet til Oslo, og i går var det helt fantastisk vær. Håper på det samme idag! I går møtte jeg Sigrid i byen etter skolen, der kom vi over bokfestivalen og diverse julegaver ble kjøpt inn! Vi så også noen lage verdens største vaffel, 99,8 cm i diameter og laget av 10 liter røre, den var ikke spesielt god. Vi gikk også en tur til matstreif festivalen og smakte på litt forskjellig mat. Namnam!

Kvelden hjemme ble ikke brukt til mye, fikk ordnet opp i et garnnøste det var krøll på, og fikk jo sett en veldig merkelig film. Juppjupp. Har også pakket inn hele 3 julegaver, og har 2-3 som bare ligger å venter på en manglende del, så er det klar til å pakkes. Utrolig, men deilig! Håper å være ferdig med alle før jul uten stress, da blir jeg glad! Men nå er det lørdag, jeg og Elias skal dra å kjøpe flere siklesmekker og se på fotballkamp! Kozz!

Så forresten Drillo på kiwien min forrige torsdag!3

Noen dager våkner man på morgenen lys våken, klar for dagen, full av energi. Hos meg kommer de dagene så sjeldent at jeg av og til frykter for om de har gått ut av produksjon. For er det ikke sånn det er nå om dagen? Alt nyttig og genuint bra, det går ut av produksjon til fordel for et nyere og bedre produkt. Det hadde ikke vært forbausende om det var tilfellet med energi også, men dessverre er det ikke så lett å kjøpe på boks (selv om mange vil at vi skal tro det :O). Det kunne kanskje være fristende å tro at problemet mitt er at jeg ikke sover nok, jeg vet ikke om det er tilfellet. I går la jeg meg før ni, og da jeg våknet halv åtte i morgest (riktig nok blitt plaget litt i 3 tida, men sendte jobben videre) var jeg like trøtt som før jeg la meg. Hjelper ikke at jeg ikke er helt i from, men det skulle ikke være sååå ille.

Heldigvis har jeg bare skrevet meg opp til 40 stp dette semesteret, noe som egentlig betyr at jeg har 133% studiebelastning! Merker at det er helt på smertegrensen av hva jeg kan klare på et semester, så satser alt på at det går bra! Jeg trenger bare mer energi så jeg klarer å holde ut hele dagen på skolen, være konsentrert og fokusert mens jeg er på lesesalen (derfor skriver jeg blogg akkurat nå :p ). Huff, må vel tilbake til boka. Bare 7 kapittel å lese og skrive sammendrag av til i morgen, og forelesning om 3 kvarter! Hurra! Og ekstra hurra for oppstartssamtale i barnehagen, noe som betyr at JEG MÅ hente idag. Satser på mer effektiv uke fra mandag av!

Tro om vindkraft er noe for meg?

Har en tid vurdert å flytte bloggen min fra blogspot og hit, og har nå bestemt meg for å gjøre det! Vet ikke helt hvorfor, følte bare for litt forandring ;) Håper også å blogge litt oftere og kutte ned på facebook bruken, kanskje det skjer, kanskje ikkje!  Nå er det bare avslapping resten av kvelden etter denne krevende oppgaven er gjennomført ;)